Om jeg absolutt måtte velge, hadde jeg
nok valgt meg besifring - tett etterfulgt av funksjonsanalyse. Men...
...heldigvis trenger vi ikke velge, fordi den største styrken i disse forskjellige måtene å analysere harmonikk på ligger i å kunne noe om alle. Besifring sier mye om en akkords oppbygning sett fra grunntonen. Generalbass tilsvarende, men sett fra basstonen. Funksjonsanalyse forteller oss mye om hensiktsmessige akkordprogresjoner. Og trinnanalyse gjør mye av det samme samtidig som den setter det i et tydelig og visuelt forhold til skalatrinn.
Det som er uovertruffent med besifring i forhold til de andre av disse harmonikk-analyseformene er at akkordene forholder seg likedan til hverandre uansett toneart. En A-moll-akkord er en A-moll-akkord uansett hvilken toneart man spiller i, og er like langt unna f.eks. en Ab-dur-akkord uansett hvilken toneart man spiller i. Når man skal improvisere og reharmonisere musikk er nettopp det en styrke - spesielt om man beveger seg ut i litt heftige tonale utsving som er tunge å teorisere i farta. Lek med f.eks. modulasjoner via akkorders fellestoner (som f.eks. tonen C, som finnes i både A-moll og Ab-dur) kan være tungt å forklare med både funksjons- og trinnanalyse, men utrolig spenstig og effektfullt samtidig som det er relativt enkelt når man behersker besifringsspill godt.
Samtidig sier besifring ingenting om typiske, forventede akkordprogresjoner. Her er det mye god hjelp å få i funksjonsanalysen. Å vite hva en dominant er, og at den «skal» til tonika er grunnleggende kunnskap. Likedan sier begrepene Tonika (T) og Tonika parallell (Tp) mye om hvordan vi finner parallelltonearter, og hvordan disse ofte kan erstatte hverandre. Og funksjonsanalysen kan lære oss viktig kunnskap om forholdninger og deres oppløsninger, og om akkorder som står i tersforhold til hverandre (mediant og submediant).
Trinnanalyse har etter mitt syn først og fremst én klar fordel: Om man behersker alle tonearter godt kan man skrive «toneartsnøytral» besifring. I - II - V - I kan f.eks. like gjerne være
C - Dm - G - C som F - Gm - C - F. Man kan i tillegg til trinnet velge å skrive til besifringssymbolikk som f.eks. m7 eller sus4 for å utdype etter behov. Trinnanalyse kan også som funksjonsanalyse si mye om typiske akkordprogresjoner, men på en mer skalavisuell måte. Hvem har eksempelvis spilt noe særlig jazz og ikke hørt om II - V - I?
Generalbass er nok den analysemetoden som er minst benyttet i dag. Men også generalbass har noen klare styrker:
- Utskrevet basslinje hindrer unødige uheldige parallellføringer og sikrer en mer balansert basslinje som gjerne beveger seg i motsatt retning av melodien.
- Generalbass-besifringen gir et godt innblikk i vanlige måter å legge ut akkordtonene på i koralsats, og gir derfor et verdifullt innblikk i koralharmonisering.
Konklusjonen blir ikke særlig oppsiktsvekkende: En bred kunnskap om ulike analysemetoder for harmonikk vil gi økt forståelse for harmonisering, og bedre forutsetninger for både improvisasjon og komposisjon i alle sjangre.