Hvorfor er det så stor forskjell på å akkompagnere salmer og å akkompagnere pop/gospel?

Større sjangermessig bredde i Norsk salmebok 2013 har ført til at debatten om sjangre og kirkemusikeres breddekompetanse nok en gang har blusset opp. Hva er det egentlig som er så forskjellig mellom salmer og pop/gospel?

Etter å ha brukt en del tid til å tenke på nettopp dette kommer jeg til følgende påstand: Vesensforskjellen på en tradisjonell salmemelodi og en poplåt er at salmen drives fremover av melodien, mens poplåten drives fremover av akkompagnementet.


Mens salmemelodier ofte har en jevn rytmikk bestående av hovedsakelig firedeler og åttedeler, nesten uten pauser, er en popmelodi ofte mer oppstykket med små melodiske motiv som oppstykkes av lengre pauser, og i større grad inneholder synkoper. Salmemelodien tusler godt av gårde på egne ben, og få vil ha problemer med å synge den selv uten akkompagnement. I seg selv er derfor salmen lettere tilgjengelig til allsangbruk. Popmelodien, derimot, vil stoppe opp for mange dersom ikke et fast og tydelig akkompagnement leder veien. Ironisk nok er akkompagnementet til salmemelodiene oftest lett tilgjengelig i utskrevet form (jf. koralboken), mens popmelodien kun ledsages av besifring som det er opp til akkompagnatøren å finne ut av og omsette til funksjonelt komp. For å få popmelodien til å fungere som allsang er man i større grad avhengig av en (eller flere) dyktige musiker(e) som veileder menigheten.


Det påstås av enkelte at en kirkemusiker er så godt skolert at han/hun vil ha små problemer med å akkompagnere enkle poplåter. Det er etter mitt syn feil. Selvsagt kan mange kirkemusikere fint gjøre dette, men det tror jeg i langt større grad har med hva vedkommende har hørt og spilt i tillegg til utdanningen sin enn selve kirkemusikkutdanningen. Og, i tillegg til vektingen mellom klassisk og rytmisk musikk, kan det virke som om synet på hvor viktig akkompagnatør-rollen er for kirkemusikere ikke gjenspeiler hvor høyt det er prioritert i både utdanning og arbeidsliv. Tabellen viser svarene i en uformell undersøkelse i Facebook-forumet “Kirkemusikk”.

Å lage gode komp til popmusikk krever på mange måter mer av en musiker enn å spille utskrevet firstemt koralsats. Ulike sjangre har ulike særtrekk, og ikke sjelden vil det være stort behov for tilpasningsdyktighet når man skal fylle rollen til et helt bandkomp alene, på enten piano eller orgel. I tillegg til å vite noe om begreper som riff, 8 beat / 16 beat, shuffle og swing tror jeg det aller beste tipset er at kompet, enten gjennom repeterende riff, stødige akkordiske arpeggiomønstre eller «fjerdedelspumping» må være ankeret når melodien tar pauser eller gjør rytmiske forskyvninger som rykker i fortøyningene.


Selv synes jeg det er svært interessant at selv om kompet er viktigst i rytmisk musikk gir det meg mye mer glede å akkompagnere salmer (eller enkle viser, som gjerne innehar mye av det samme som salmemelodier). Her får nemlig akkompagnatøren størst plass til å boltre seg. Melodien er ankeret, og variasjonsmulighetene for akkompagnementet er nærmest utømmelige. En god akkompagnatør er ikke bare stødig og trygg, men kan også løfte frem tekstelementer, følelser og stemninger gjennom harmonikk, registreringer og artikulasjon!


Å akkompagnere eller å LEDE allsang handler om å spille på lag, og om at ulike musikere og ulike musikalske elementer får utfylle hverandre. Det krever erfaring, og ikke minst gehør og musikalsk teft. Det er en slags musikalsk sudoku - løsningen er å fylle inn det som mangler! For å klare det vil de fleste ha behov for et innsteg til hvordan man skal gå frem.

KORARR.NO